Øystein Hauge

Mellom konstruksjon og destruksjon - peilinger i Laila Kongevolds kunst

Det å reflektere rundt fenomenene konstruksjon og destruksjon synes å være et favorittema i mye av dagens kunstformidling. Hele den moderne kunsthistorien er på sett og vis basert på forestillinger knyttet til begreper som oppløsning, brister og brudd, underliggende kaoskrefter med ett eneste formål: å ødelegge alle verdier knyttet til skjønnhet, harmoni og stabilitet. Enhver ny retning, enhver ny -isme kan fortolkes som en sprengning av den foregående. Laila Kongevold er ingen utpreget billedstormer. Tvert imot, vil nok mange si. Hennes etter hvert omfangsrike katalog gjennomstrømmes av en sterkt virkende skapende impuls. Likevel (og det er her jeg tar i bruk det velbrukte motsetningsparet) hviler det noe nifst over mange av disse verkene, en slags uhygge som bryter med det vi vanligvis oppfatter som ”skjønt”. Den som leter etter det originale ved Kongevolds kunst kan med fordel begynne her. 

Det sies at hvis man stenger mennesker inne i lydtette rom (såkalte ekkofrie kammer), viser det seg at det ikke er stille der. Den amerikanske komponisten John Cage (1912-1992) hadde prøvd dette selv og uttalte i et intervju som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i vår at han hele tiden hørte en høy og en dyp lyd. Den høye lyden var hans eget nervesystem i arbeid, den andre kom fra blodomløpet. Fravær av musikalsk frembrakte lyder (som i hans mest kjente stykke “4.33” eller ”Stille sonate for piano” fra 1952) kom til å spille en viktig rolle i hans komposisjoner, men det dreier seg altså om en stillhet som ikke er lydløs. 

Stillheten står med andre ord aldri alene. Den er tett forbundet med sitt motstykke, lyden og rytmen. Uten stillhet ingen lyd, uten lyd ingen stillhet. Kunstrommet forsterker denne tilstanden. Vi lytter ikke blindt (med lukkede øyne) som når vi er i en musikksal. Kontemplativ omgang med billedkunst krever tradisjonelt at vi senker stemmen, nesten som i en kirke. Sansene må ikke virke forstyrrende inn på hverandre.

Laila Kongevold arbeider i dette grenselandet. På utstillingen ”Min Gud, min Gud - samtidskunst i kirkens rom” som ble vist i Kulturkirken Jakob i Oslo for noen år siden vakte hun oppsikt med en installasjon bestående av store mengder med malt gurkemeie, formet som blindeskrift.  Verket invaderte både synet og luktesansen. 

Estetiske teknologier

Generelt kan man si at bruken av blindeskrift (Braille) i billedkunsten (som går igjen i flere av Laila Kongevolds tidligere arbeider) stiller synets gåte på nytt. Som seende er det vanskelig å formulere noe innsiktsfullt om punktskriftens billedskapende kvaliteter. Men vi aner at det må ligge noe der, noe billedlig, på de bærende overflatene, bak de skjøre taktile relieffene, både som potensiell energi og som bevegelsesenergi - akkurat som i blikket. For heller ikke synet er noen gang ”fast”. Blikkets fysiologi avhenger av øyets bevegelser, først ustanselige og ubevisste (det instinktive øyekastet), så konstant og bevisst - når blikket har valgt ut sin gjenstand. Braille og for den saks skyld seismiske målinger, er det vi kaller synsmaskiner, ”estetiske teknologier” som er med på å bestemme verkets uttrykk. Det samme kan vi si om tradisjonell oljemaling og moderne digitale verktøy. Man skaper ikke med ideer alene, men med pigment, piksler, grafer, kurver og bokstaver. 

Som bilde betraktet har stjernehimmelen noe vesentlig tilfelles med blindeskriften. Den består av punkter som kan leses. ”Nordstjernen”, et minnesmerke i grantitt som ble avduket på Shetlands-Larsens brygge i Bergen i 2004, utnytter dette spillet. Kongevold har gitt monumentet form av en halvkule med 515 navn, fødselsår og dødsår risset inn i steinen. Alle var sjøfolk som omkom under siste krig. Nordstjernen er den klareste stjernen i stjernebildet Lille bjørn. Flere kjente skip har fått sitt navn oppkalt etter den, nettopp fordi den trofast viser hvor nord er og dermed leder båtene trygt mot havn. Kongevolds kuppel blir på en og samme tid både bilde og form, periferi og sentrum. Den peker tilbake på fortidige tragedier men henleder også vår oppmerksomhet på retningen i våre egne liv. Dette velger jeg å kalle Kongevolds metode: Nøkkelen mangler til bildets gåte slik den mangler til skriften fra forsvunne folkeslag som har gått under i historien. Hun er verkorientert, samtidig som noe i kunsten hennes slipper taket og gir plass til en annen type erfaring eller nærvær. 

Det hviler i det hele tatt noe katastrofalt over Kongevolds kunst, noe ustabilt, en detalj som på et blunk kan ødelegge hele den estetiske effekten. Trolig er det nettopp dette som griper oss så sterkt. At det vi ser ikke er fullkomment harmonisk strukturert, men stråler ved en gåtefull, underliggende dissonans? 

Vitenskap og kunst

”Det vitenskapelige eksperimentet opphørte med å tjene de sannhetssøkende og skapende aktiviteter da kunstens og vitenskapens veier skilte lag”, skrev den tyske sosiologen og vitenskapshistorikeren Max Weber i en berømt artikkel om ”Vitenskap som kall” fra 1919. Stikk i strid med gjengs oppfatning påstår Weber at vitenskapen har lånt eksperimentet fra kunsten. Her er det fristende å gå planken helt ut og hevde at Laila Kongevold har stjålet eksperimentet tilbake fra vitenskapen og gjeninnsatt det i dets gamle rolle - som utforskning av virkeligheten med henblikk på å avdekke sannheten. 

Flere av verkene i utstillingen ”Underklang” tar utgangspunkt i vitenskapens estetikk og metodikk. Naturens lyder oppfanges av seismiske apparater og printes ut som diagrammer til analyse, forståelse og innsikt. Sannhet svart på hvitt. Kunstrommet problematiserer denne sannheten. De sterkt forstørrede seismogrammene (”Creation”) formidler noe annet enn originalene, noe som vanskelig lar seg artikulere. Som kunstbilder sprenger de vitenskapens etablerte modeller og prognoser, som om de forsøker å si noe som vitenskapen ikke har mulighet for å si - som den ikke vet, som den ikke har mulighet for å ha viten om.

 ”Naturens stemme er en malt, villført bokstav”, skrev den tyske dikterfilosofen og teologen Johan Gotfred Herder allerede i 1772 i sin avhandling ”Om sprogets opprinnelse”. Hans dypeste tanke var at virkeligheten alltid må forstås som en prosess, og at mennesket (i motsetning til dyret som er falt til ro i sitt artspreg) stadig er underveis. ”Gjennom sine lyder skjelver naturen av mening”. I det minste var det slik de gamle grekerne lyttet til den, ifølge Herder. Liksom ”raslingen i løvet på Dodonias eiketrær” ga opphav til profetier, har lyden også i andre sivilisasjoner vært et nærliggende materiale for sannsigerkunst. 

Å lytte er noe annet enn bare å høre. Å lytte er å forsøke å forstå hva som vil komme til å skje. Vi lytter med en spesiell form for oppmerksomhet, mot indisier og tegn som kan dechiffreres og fortolkes. ”Lyttingen er selve tidens og rommets sans”, påstår filosofen og semiologen Roland Barthes i en artikkel om språkets forhold til sansene (”Når språket bruser”, 1975). Der sansene begynner stanser filosofien, men språket er selv sanselig og fortsetter å virke som et lystbetont, inderlig og nesten formålsløst fenomen langt utover de grenser som tanken vanligvis setter. Resonnementet kunne fungert som billedtekst til nær sagt alle verk på denne utstillingen. Vi lytter mot jordens seismiske indisier (”Creation”), til  stadig mer avanserte metoder for ”verdensvedlikeholdelse” og kontroll (”Civilization”), vi lytter mot naturkatastrofer og destruksjon (”Lost Civilization”) som vil lytter mot frelse og forløsning (”Salvation” og ”Heaven”). 

Etterklang 

”Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt.” (Apostlenes gjerninger, 2.2) 

Bibelen er rik på passasjer, bilder og lignelser hvor naturen fører ordet. Det var været som fylte disiplene med den Hellige Ånd og fikk dem til å tale med andre tunger. Å lytte er det evangeliske verbet par excellence. Troen baserer seg på lyttingen til det guddommelige. Protestantiske gudshus er i stor grad bygget i etter lyttingens lover. Lyttingen taler. Selv i et gjennomsekularisert samfunn som vårt er lyttingen til bilder fremdeles en religiøs holdning. Verkene i ”Underklang” viser dette til fulle: De retter seg på én gang mot det hemmelige og det hellige, mot fremtiden enten den ligger i vitenskapens eller Guds hender. 


Øystein Hauge er kunstanmelder i Bergens Tidende og teoriansvarlig ved Kunsthøgskolen i Bergen. 


-----------------------------------------------------------------------

Gavin Jantjes

BRAILLE WORKS


Religion and art communicate the spiritual within culture. At the heart of Laila Kongevold´s art lies an honest concern for the relevance of these phenomena in contemporary culture. Like an angel she melds religious and artistic belief and the outcome of her endeavour har brougth forth a body of work that functions like a latter-day messenger in hovering at the edges of sanctity. Yet the awe of religious art is missing from her projects and installations. It has been replaced with the frustration of having to translate meaning from both the material and text of work that evade the codes of communication. Her textual installations in Braille are contructed to undermine the rules of language for both the blind and the sighted. We are confronted with a text we cannot read, but whose meaning we know exist, yet evades translation. We are robbed of vision, of the logical consequence of deciphering known codes. For the blind the sensory reading via touch is denied because the work is made with common house-hold materials such as milk powder, coffee or flour, that collapse when touched. Everyone is left with their instincts, and meaning is extrapolated through association or acquired knowledge. We are back in the time of Babel, when nobody spoke the other´s language but the need to communicate was no less urgent. This mirrors the situation of post-modern art in which we face a plethora of visual languages whose syntax and semantics fit none of the codes we have learnt from modenity. Kongevold´s work is a mirror of our times, played out in the tabooed domain of Christianity, and contemporary art. 

Catalogtext for “Milano Europa 2000”

-----------------------------------------------------------------------


© Laila Kongevold • Blekedamsveien 4. N-1672 Kråkerøy, NORWAY/ TEL.: +47 41 80 80 82